blogg.no » Levende som aldri før

Tid, eller rettere sagt mangel på tid...

Jeg har tenkt jeg skulle blogget i mange dager nå.. Begynte jo så fint, men det var liksom vanskelig å komme videre. Flere ganger har jeg satt meg ned, logget på blogg.no og gjort meg klar for å skrive.. Men der stoppet det. Jeg lider visst litt av "albert åberg"-syndromet.. Jeg skal bare bare....og så er det jeg egentlig skulle gjort helt glemt! Dessverre er det ikke bare blogginga det går utover, så det er jo lett å tenke seg til hvordan det ser ut her.. Neida, det er faktisk ikke så ille. Jeg har blitt utrolig god på å multitaske ;) Tenk å vaske klær, smøre matpakke, pakke for morgendagen, spise kveldsmat OG oppdatere seg på alt som skjer i verden SAMTIDIG!! Jeg må rett og slett være et skikkelig supermenneske ;) Med tanke på hvor effektiv jeg er når jeg først setter i gang så må det da være lov å glemme litt innimellom.. Eller nedprioritere litt, som jeg liker å kalle det. Og når alt det virkelig nødvendige er gjort, ja da sovner jeg som regel.. Det er nemlig ikke det at jeg ikke vil gjøre ting (som bloggingen), men tida strekker rett og slett ikke til! Så hva er det egentlig jeg bruker all tida mi på...? Det er et spørsmål jeg vil komme tilbake til.... Når jeg har tid ;)

I'm back :)

Eller, det vil vel egentlig bli feil å si. Jeg har egentlig aldri har vært borte, selv om det har vært veldig stille her i nesten et år nå. Sannheten er den at jeg har skrevet flere innlegg, men aldri postet dem. Hvorfor husker jeg ikke lenger, og det er vel kanskje derfor jeg nå er tilbake. Jeg savner det å blogge. Savner det å skrive ned tankene mine, få dem ut av hodet, men samtidig ikke glemme dem. Synes det er greit å kunne lete opp gamle tanker og erfaringer bare ved hjelp av et par tastetrykk. Klart det er skummelt å ha gjort ordene og tankene sine uforglemmelige, men samtidig har det gitt meg veldig mye å lese gjennom gamle innlegg. Jeg har ledd meg gjennom mitt syn på håpløse sjekketriks, mimret over gamle dater jeg har skrevet et og annet om i kampens hete, og innsett at jeg nok alltid kommer til å være "frøken håpløs skippertakstudent".. Ikke minst har jeg lest nøye gjennom de tre innleggene jeg skrev om han som lagde spor i hjertet mitt. Det er godt å kunne se tilbake på hvordan ting var, føle litt på usikkerheten og sommerfuglene som flakset, og faktisk innse at vi har det minst like bra sammen nå :) Det er mye å oppdatere på og det er kanskje på tide. Viktigst er det nok at jeg gjør dette for min egen skyld - for å samle flere minner for fremtiden, men jeg blir så klart veldig glad hvis noen har lyst til å slå følge på veien :)

Så... I'm back!

42 ting jeg mener mannfolk burde vite...

  • At du sier du elsker meg rett før, under eller rett etter sex teller ikke
  • Skikkelige menn kjører ikke automatgirede biler
  • Jeg forlater deg om du lyver for meg
  • Du er helskjønn i hettegensere
  • Jeg digger at du står bak meg og holder rundt meg, samtidig som du hvisker søte ting i øret mitt
  • ?Ok? er aldri det rette svaret om jeg spør deg om hvordan jeg ser ut
  • Når jeg fantaserer er du faktisk involvert de fleste gangene
  • Jeg er dødsredd for å bli lik min mor, selv om jeg beundrer henne
  • Jeg blir kjempeglad når jeg ser jeg du ringer meg eller har sendt en melding
  • Jeg forventer at du ringer meg mer enn jeg ringer deg
  • Jeg forventer at du skryter av meg til kompisene dine, og jeg regner med at du ikke forteller dem om alle tabbene jeg gjør
  • Jeg er redd for å miste min uavhengighet
  • Jeg tilgir deg mye lettere enn jeg egentlig skulle
  • Du gjorde noe som var skikkelig dårlig gjort. Det ser ut til at jeg har glemt det. Det har jeg ikke.
  • Sko viser om du har stil eller ikke
  • Når jeg sammenligner den lite trente magen min med en hvetedeig så bør du holde kjeft
  • Mannen jeg digger planlegger tilfeldige  ?ut og spise i pene klær? kvelder, tar meg med på spontane helgeturer og kjøper favoritt godteriet mitt på forhånd, selv om vi bare skal på kino.
  • Du skal aldri fortelle meg hva jeg bør gjøre om jeg ikke spør om det
  • Ikke kjeft på meg for noe jeg har kjøpt for mine egne penger. Du kjøper fjollete dvd samlinger, jeg kjøper sko.
  • Om jeg ligger over hos deg skylder du meg frokost
  • Jeg blir imponert om du spør om mitt råd.
  • Jeg blir enda mer imponert om du gjør det jeg faktisk rådet deg til
  • Jeg føler meg som en prinsesse om disker opp med levende lys og rødvin på en helt alminnelig tirsdag
  • Jeg blir lite imponert av en mann som ikke tar initiativ
  • Diskusjoner og samtaler om ekser, både dine og mine, bør unngås i det lengste
  • Når du er i tvil så ta den skjorta som matcher øyefargen din
  • Jeg skulle ønske jeg var Angelina Jolie, lat som jeg er det noen ganger
  • Jeg er i 7de himmel når du holder meg i hånden
  • Du er ekstremt sexy når du barberer deg, fikser ting, har på deg hvit t-skjorte og jeans, kjører bil, spiser en fersken, holder en baby...
  • Jeg trenger å høre hva du føler for meg. Ofte. Fortell meg det nå.
  • Overraskelser, spesielt gaver til meg = bonuspoeng
  • Å feire merkedager, selv om de strengt tatt ikke er merkedager, er bonuspoeng. Mange bonuspoeng.
  • Om jeg ikke føler meg elsket vil jeg begynne å lete
  • Jeg liker at du forteller meg hva du tenker, selv om du ikke helt vet det selv.
  • Jeg elsker å se deg svett
  • Du bør alltid hilse på meg med et kyss. Selv om det bare er fem timer siden vi så hverandre sist.
  • Jeg elsker å holde på rompa di
  • Tilogmed snille jenter liker å få hvisket dirtytalk i øret på offentlige steder
  • Du er utro så fort du gjør noe med henne som du ikke vil jeg skal se, høre eller lese om...
  • For å understreke; det er bedre at du slår opp enn at du er utro
  • Jeg husker alt som omhandler vårt forhold
  • Du burde vite alt dette, og mer, uten at jeg trengte å fortelle deg det

Spor etter helgens herligheter

Mandag formiddag;
Det manglet noe da jeg våknet i dag. Ikke første gang jeg åpnet øynene, men da jeg våknet og klokka fortalte meg at det var på tide og stå opp og ta fatt på en ny dag. Senga var fremdeles varm der han hadde ligget, eller kanskje det heller var varmen etter min egen kropp jeg kjente. Uansett; det luktet han, og det var ensomt. Det var akkurat så tomt og stille som jeg vanligvis liker det, bare at jeg denne morgenen ville gitt (nesten) alt i verden for å våkne til gryntinga av en trøtt isbjørn-lignende sak.. Jeg gravde nesa ned i puta og pustet godt inn. Følte meg nærmere et lite øyeblikk før jeg brått ble dratt tilbake til virkeligheten. Han var borte.

Det er rart hvor tomt det kan bli sånn plutselig. Det er ikke det at jeg er vant til å ha han her, men heller det at de timene han er her gjør stedet til noe helt annet. Stemningen forandrer seg, jeg forandrer meg. Eller forandrer meg blir vel feil å si, men jeg er meg selv på en måte jeg ikke klarer med andre. Det er kanskje nettopp derfor jeg så gjerne vil ha han her, derfor jeg gjør alt jeg kan for å holde på det lille som er igjen av han. Det er litt rart å bli glad for å se en halvtom saftmugge stående i kjøleskapet, eller en vått håndkle som henger over dusjen. Men sånn er det. Det er hans ting (eller egentlig mitt som han låner) og det er her. Gode minner, selv om det nå bare minner meg om noe som er borte.

Ute ligger snøen hvit og tung. Selv om varmen har begynt å snike seg på og gjør snøen til den våte massen vi alle så inderlig hater, så kan man tydelig se at det er snø. Ikke minst kan man se sporene i snøen. Både på godt og vondt. Utenfor leiligheten min kan jeg fremdeles se sporene etter bilen hans. Den mørke firkanten i snøen er et solid tegn på at han faktisk var her, at ikke alt bare var en drøm. Snart viskes vel de sporene også ut, samtidig som den mandige lukten i puta forsvinner og han er enda lenger unna enn hva jeg føler at han er nå. Spor kommer og spor går. Snøen kan ikke ligge evig. På en måte så er det bra at tida går og at ting forandrer seg. Selv om noe er bra så tror jeg at jeg ville blitt gal av å ha nøyaktig det samme hele tida. Og det som er enda bedre er at jeg kan begynne å telle dager igjen. Han er tilbake her på lørdag og klar for å lage nye spor. Både der jeg bor og i hjertet mitt ;)

*sommerfugler i magen*

Nytt år, nye muligheter?

Hver nyttårsaften blir jeg på en måte litt sentimental. Mens jeg lager mat, dusjer og stæsjer meg opp for kvelden, bruker jeg stort sett all tid på å tenke tilbake på hvordan det "gamle" året har vært. Hva har jeg gjort? Hva har jeg opplevd? Hvilke nye erfaringer har jeg fått? Og hvilke feil har jeg lært av? Det er mye å tenke på og mye som skal vurderes både opp og ned. Det merkelige er hvor annerledes alt ser ut når man tenker tilbake på det. Det som kanskje opplevdes som en skikkelig krise og et verdensproblem i mai, er noe jeg i dag kan le og lære av.

Så kommer det store spørsmålet.. Hva har jeg egentlig lært?
* Tid er mangelvare, men man får tid til det man vil hvis man bare vil det nok og prioriterer riktig ;)
* Tida går merkelig nok fortere enn vanlig når man ligger på sofaen og gjør "ingenting"
* Uansett hvor sliten man er, så orker man å trene...
* ...og man får også mer energi av det!
* Det finnes noen mennesker som faktisk bare vil deg ditt eget beste
* Men selv det peneste eplet i kurven kan være pillråttent inni
(les; innsiden matcher ikke alltid utsiden)!
* Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me!
* Love comes and goes. And comes again ;) *you can't hurry love*
* Når man utsetter ting, så fører det som oftest bare til at det blir enda mer arbeid senere..
Om ikke annet; enda mer stress!
* Ting som er sagt, det er sagt. Likevel er det ofte værre å skrive ting enn å si det, skrevne ting står der for alltid :\
* Det lønner seg å "pick your battles" - ikke alle krangler er verdt å ta!
* Man må ikke alltid leve opp til andres forventninger, det er lov å ikke være i superman-tilstand 24/7
* Uansett hva som skjer så er det mulig å finne noe positivt i det
* Livet blir faktisk bare bedre jo eldre man blir ;)
* Du kan aldri si ofte nok til venner at du verdsetter dem
* Det er som oftest de små tingene som gir de største smilene

En herlig liste (sånn kjapt oppsummert) over hva jeg har fått med meg i løpet av det siste året, uten å gå inn på hva som egentlig har skjedd. Det har skjedd mye. Mye mer enn hva jeg har trodd. Når jeg ser tilbake på det "gamle" året, så er det skummelt hvor fort tida har gått. Skummelt at jeg føler at jeg ikke har fått utnyttet tida maks, selv om jeg jo også ser at jeg har fått utrettet en hel del, dog ikke løst noen verdensproblemer.. Vel, man kan ikke klare alt! Nå gjelder det bare å huske på denne lille lista over alt jeg har lært. Tror jeg skal printe den ut og henge på kjøleskapet (i stedet for alle nyttårsforsettene som er glemt før jeg rekker å venne meg til å skrive 2009), så kan jeg hver dag minne meg selv på hva jeg skal/ikke skal gjøre. Tenk så mye tid jeg kan spare ;) Nytt år, nye muligheter. Hvertfall med en slik liste i bakhånd. Da gjenstår bare en ting å si;

Godt nytt år, og takk for det gamle <3

snapshot20081122

Noe så enkelt som å sove..

Som jeg pleier å si; jeg leter ikke etter noen jeg vil sovne sammen med,
men noen jeg vil våkne opp med. Nå har jeg funnet deg <3


Jeg liker å sove sammen med deg. Jeg liker å kjenne varmen ved siden av meg i senga. Den minner meg på at jeg ikke er så ensom, selv om du befinner deg i drømmeland og er langt unna min åndelige rekkevidde. Varmen fra kroppen din forsikrer meg om at jeg hverken kan fryse ihjel eller ramle ut av senga i natt. Du lar meg jo selvsagt ligge innerst. Innerst mot veggen, og innerst mot deg. Jeg liker måten jeg kan snu meg fritt rundt på, og hvordan du følger etter - selv i søvne. Jeg våkner nemlig alltid inntil deg. Trygt, varmt og deilig. Bare synd at du er så langt unna nå...


dsc1189


Hadde det bare vært så enkelt som å strekke ut en hånd nå..

Forklaringer og bortforklaringer...

Allerede i det jeg hører pip-pip-pip i andre enden av telefonen er det noe inni meg som gjør vondt. Jeg savner deg faktisk så mye at det gjør vondt. Og det uten at jeg har kjent deg særlig lenge..
Hva skjedde egentlig?


Jeg har vært borte en del i det siste (beklager Tove!), av flere grunner. En av dem er at jeg bruker svært lite tid på nettet fordi jeg stort sett er opptatt med mobilen min. Enten så trykker jeg så tastene nesten knekker under fingrene mine og bokstavene på dem viskes sakte bort, eller så skravler jeg så heftig at mikrofonen spraker og hjernen er på kokepunktet som en følge av all den farlige strålinga som spys ut av denne elektroniske dingsen som så ofte advares om. Det hender at jeg bytter ut såre fingertupper og hjernekoking med sprenging av trommehinner og midlertidig nedsatt hørsel. For selvfølgelig bruker jeg handsfree dersom jeg sitter i bilen - jeg kan jo ikke risikere å måtte ta ned telefonen noen sekunder i tilfelle jeg skulle være så uheldig å se blålys ved neste gatehjørne ;) Jeg har faktisk brukt mobilen så mye at jeg nå har byttet telefon. Batteriet holdt ikke lenge nok på den andre.. Det sier vel sitt. Jeg er avhengig, kort sagt. Ikke av telefonen, men av følelsen jeg får av å ha kontakt med et visst menneske.
Hvem er denne karen? (Med sekk og lue på?)

Nei, det er ikke Jon Blund. Denne julen har jeg nemlig ikke funnet tid til min daglige dose av Tøfflus, nellikspikerappelsiner og Jul i Skomakergata. Det finnes jo så mye viktigere ting å bruke tiden på! Som for eksempel han. Han som får meg til å smile, le og slenge teite kommentarer til folk jeg møter. Han som gir meg gåsehud helt ut i fingertuppene bare han er borti meg. Han som nesten har fått meg til å innrømme at det er jeg som bor på feil side av fjorden.. (Fysj, for en tanke!) Han som ringer i tide og utide, men som jeg likevel ikke klarer å la være å svare på telefoner fra. Ja, tenk. Jeg som ikke engang liker å snakke i telefonen!
Hva i all verden har skjedd med meg...??

Det er rart, men det har vært sånn siden første gang vi snakket sammen. Det skulle bare være en kort telefon for å forklare veien, men vi endte opp med å skravle i timesvis og tida bare fløy. Noen ganger skulle jeg nesten ønske at mobiltelefon var et fremmedord (eller i det minste at telefonregninga ble betalt av en rik onkel i usa), men samtidig så vil jeg ikke gi slipp på denne følelsen for noe i verden. Det er noe spesielt, noe annerledes. Ikke bare med følelsen, men med deg. Og du vet det, men på en positiv, ikke-selvgod måte. Du er så annerledes enn alle andre. På en måte så lik meg. Men samtidig også veldig ulik. Jeg vil nemlig ikke karakterisere meg selv som en supermacho arbeidsnarkoman bilmekaniker med dysleksi og et stort behov for å daglig tilbringe noen timer med å løfte på jernstenger.. Du er så langt unna hva jeg trodde jeg lette etter, men likevel sitter jeg her med hjertet i hånda og krysser fingrene for at snillheten din ikke bare er et forbigående anfall av galskap.
Hvor går så veien videre?

For første gang i livet mitt gjør jeg hva jeg kan for at ting skal gå sakte frem. Den eneste tanken i hodet mitt er å få beholde denne følelsen lengst mulig. Heldigvis tenker han noe av det samme. Hvorfor stresse? Hvis det er 'ment to be' og skal vare en stund, så har vi da all verdens tid på å finne ut av ting.. Hvis ikke, så har vi uansett ingenting å tape. Ting er bra som det er, så hvorfor forandre noe som funker så bra? Det er en deilig tanke. Og en deilig følelse å vite at det går sånn nogenlunde likt begge veier. For første gang er jeg ikke i tvil om at det er riktig. Ikke i tvil om at han faktisk er oppriktig interessert i meg og ikke bare leker myk mann som et spill for galleriet. Selv om ordene ikke er sagt enda, så føler vi det. Det ligger i lufta, blant de frekke kommentarene som slenges om alt og ingenting, og ikke minst i den ekstreme bruken av telefoner.. Dette er på grensen til sykt, men det er enda ingen som har sagt at man blir fornuftig når man er rusa på kjærlighet.



Jeg savner måten hånda di tilfeldigvis stryker bort de løse hårene som har sklidd ut av hårstrikken og ned på kinnet mitt, og hvordan du lar fingrene ligge der noen sekunder lenger enn nødvendig. Jeg savner hvordan jeg kjenner at det prikker i huden etter at du har tatt på den. Det gjør vondt å savne, men det er vondt på en god måte. Jeg vet at du er verdt å bruke tid på, jeg vet at jeg ikke venter forgjeves..


_____________________________________________________________

Så nå vet dere hvor jeg er. Jeg er ikke borte, bare i min egen lille verden der jeg svever rundt på en rosa sky. Og dere? Vær så snill å ikke sprekk den bobla her helt enda ;)

tanker/usikkerhet

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere litt i forhold til mr nabo, men for tiden er det lite å skrive om.. Ikke at jeg ikke har møtt han, flørtet og kost meg den siste uka, men jeg vet bare rett og slett ikke hva jeg skal skrive. Eller hvordan ting skal tolkes, hva han egentlig mener med det han sier eller gjør. Derfor har jeg gått litt i meg selv for å analysere min egen oppførsel. Hva ville jeg gjort hvis jeg var i hans sko? Ikke at skoene hadde passet uansett, but you get the point. Jeg tror ikke helt at det er riktig å sammenligne heller, men noen universelle kjennetegn må da finnes.. Eller?

Denne helga har jeg ikke sett no' til mr nabo. Det er helt greit, eller jeg overbeviser jaffal meg selv om at det er det. Både fordi jeg har hatt andre planer (kan jo ikke akkurat sitte og vente på han 24/7) og fordi han har hatt besøk. Venninnebesøk, for å være mer presis. Hva er egentlig dette med venninnebesøk? Jeg kjenner nemlig et lite stikk inni meg og tankene flyr med en gang avgårde til et stereotypisk bilde av en solbrun blondine med store pupper, en jente som han selvsagt har siklet på siden første gang han så henne. Jeg vet selvsagt at dette bare er tull og at jeg egentlig har null og nada grunn til å tenke sånn, men likevel... Han sier at hun er en gammel venninne, og det er jo faktisk ingenting mellom meg og han, annet enn flørting og et godt naboskap. Jaffal ikke ennå ;)

Men tilbake til venninnebesøk. Jeg har tusenvis av spørsmål og enda flere tanker. Det stemmer virkelig det som sies om at kjærleik kan gjøre gal. I den grad dette er kjærleik da, og ikke bare et vilt anfall av sjalusi og et ønske om å ha det man ikke kan få? Men... Hva ligger egentlig i det med venninnebesøk? Drar hvem-som-helst over atlanterhavet for å besøke en "gammel kompis"...? Er det mulig for gutter og jenter å bare være venner, uten at det har vært eller at minst den ene parten ønsker at det skal være noe mer? For å bare nevne noe av det som surrer rundt i hodet mitt..

Jeg kjenner at dette river og sliter i meg. Gleder meg faktisk til middagsdaten vår denne uken, bare så jeg kan snoke meg frem til litt informasjon om helgens hendelser blant alt det rare som kommer frem i de små bisetninger. Jeg er rar. Og gal. Jeg har innsett det nå etter å ha lest gjennom innlegget mitt. Kanskje jeg bare burde flytte og legge kjærlighetslivet mitt dødt? Det ville nok vært det beste for hele verden.. Jaffal for min kjære nabo. Synes nesten synd på dyret sånn som jeg er nå.
Vel, på tross av mange spørsmål er det likevel et som peker seg ut som det viktigste for meg nå;
Hvordan vet man egentlig om han er interessert?

 

dsc1439

The mighty sky of Nuts Island tonight..


Aller helst ingen..

Når man er sliten, stedet man bor ser ut som et bomba hore-hus, hodet dunker i takt med beaten på en dårlig trance-sang og hver eneste lille muskel i kroppen verker - ja, det er klart at influensaen holder på å flytte inn - hva har man minst lyst på da?  For min del er svaret ganske enkelt. Besøk.

Til tross for slike tilstander hos min kjekke nabo, fikk jeg melding fra han i går. (JA, han tok kontakt!) En melding som ikke var til å ta feil av. Han var ensom og ønsket selskap. For min del er dette lite logisk. Hadde jeg vært i en tilstand av sykdom og med et rotete hjem ville jeg helt klart foretrukket en kveld på sofaen. Alene. Jeg ville jaffal unngått å vise meg i en usjarmerende og langt fra beste side til en potensiell fremtidig beiler. Eller egentlig en hvilken-som-helst person. Er jeg rar? Og burde jeg tatt turen over til naboen i går? Dessverre hadde jeg jentekveld med min gode venninne og private frisør. Sex & the City - The Movie, Baileys i cocktailglass og godt selskap er ikke noe man enkelt bytter ut. Selv ikke for en kjekk nabo i nød..

Hvem ville du hatt besøk av dersom du var syk...?


dsc1378

Overskriften på innlegget er forøvrig bare mitt eget svar på spørmålet..

Another friday night in..

I litt annen versjon enn den forrige fredagen da jeg bestemte meg for å tilbringe kvelden i sofaen. For nå var Skal vi danse og Senkveld byttet ut med Beat for Beat og Nytt på nytt, samt at det ble slengt på en solid dose av Terminator-filmen som gikk på canal+, og for ikke å glemme ishockey'en da.. Så klart.. I tillegg ble det burgere og smågodt. Null alkohol, bare ren og skjær fredag-kveld-sofa-glede :) Sofaen var forsåvidt også byttet ut, i likhet med at selskapet mitt ble oppgradert fra tause seigmenn til en sprell levende nabo. En sprell levende syk nabo, for å være mer presis.. Tror vi trengte en rolig kveld begge to, så hvorfor ikke ta den sammen? ;) Som vi har blitt så fint enige om; det er jo ikke vits i å sitte alene og sture når man har en god nabo bare 60 meter unna ;)


dsc00874


Til tross for sykdom var dette selskap av litt bedre kvalitet enn forrige inne-fredags seigmenn.. Har faktisk dyret liggende (nesten i drømmeland) på fanget mitt, i kjent stil når vi slapper av på sofaen og glaner dumboksen. Så si meg....er det noe mer enn bare godt naboskap på gang...?


-------------------------------------------------------------------------
Og hvis naboen finner bloggen min (noe vi krysser fingrene for at han ikke gjør), så benekter jeg det hele, sletter bloggen før noen rekker å si nabo, og stille og rolig bare forsvinner til sydpolen.
Eller et eller annet sted der ingen kan peke og le av meg..

Nabo'en ;)

dsc1366

I ekte og velkjent paparazzi-stil stod jeg luskende i vinduet.. Resultatet av dagens jakt ble bilder av en noe difus karakter, men det hører jo hjemme i en slik situasjon. Sånn bortsett fra at det er et illustrerende bilde, så kan jeg vel egentlig si at resultatet rett og slett ble drit-dårlig. (Jeg har jaffal selvinnsikt og ser mitt forbedringspotensiale! Hmm.. Her har vi noe mr. kjekk nabo kan hjelpe meg med ;) Men her ser dere jaffal dyret. Den kjekke naboen min. Grunnen til at han bare ses bakfra er rett og slett at det var den eneste vinkelen det var mulig å få tatt bilde i. Og da trenger man kanskje heller ikke være rakettforsker for å finne ut hvor han kom fra...

Ha en fin dag, alle sammen! Det skal jaffal jeg ;)

*nynne glade sanger*


Flowers in the window

...eller på kjøkkenbordet for min del da...

dsc1325


Nei, de er ikke fra mr. kjekk nabo (dessverre), men fra en kompis som stakk innom en tur. Han skulle bare komme kjapt innom for å hilse på ettersom vi ikke har sett hverandre på en stund, og dette var blant annet hva jeg endte opp med.. Ehm.. Hva sier man egentlig når man får blomster sånn? Selv så ble jeg omtrent like rød som blomstene. Ikke pga blomstene i seg selv, men måten de ble gitt på og tanken bak.. Jeg har nemlig en ørliten (åkei da, egentlig ganske elefantstor) mistanke om hva han i realiteten ønsker at skulle vært mellom oss. Og som du kanskje har skjønt, så er jeg ikke helt der. Men blomster er koselig det, absolutt. Lyser opp hverdagen hjemme :)
Når fikk du sist blomster? Og av hvem?

Den kjekke naboen ;)

Sist torsdag ettermiddag surret jeg rundt i heimen for å fikse litt diverse greier jeg aldri ellers rekker å gjøre. Å vaske vinduer er en av disse oppgavene som jeg valgte å ta fatt på denne herlige torsdagen. Solen skinte og alt så lovende ut. Meget lovende. Og bedre skulle det bli, spesielt da en av naboene svingte inn på plassen foran der jeg bor. Musikken var så høyt på at jeg akkurat ikke kunne høre hva det var og dermed måtte lene meg enda litt lenger utover for å sjekke hvem dette kunne være. En herlighet av en Mercedes (ja, faktisk!) med en enda bedre herlighet av en kar inni. Jeg kjente hjerterytmen endre seg i det jeg tenkte tanken; den nye naboen..

Så da er det kanskje ikke så vanskelig å gjette seg til hvor jeg har hatt tilholdssted de siste dagene..? Må jo gjøre mitt ypperste for å finne ut mest mulig om denne nye karen som har bestemt seg for å ha tilholdssted like ved der jeg bor. Frem til nå har jeg møtt han noen ganger utenfor. Faktisk veldig tilfeldig i forhold til hva jeg hadde trodd - med mindre han driver med det samme som jeg gjør.. For å være helt ærlig, så føler meg litt stalkersk for tiden, selv om jeg ikke enda har satt ut i livet noen av mine snike-rundt-i-buskene-planer. Nei, så gal er jeg faktisk ikke.. Eller jeg kan jaffal ikke la han tro det!

Så her sitter jeg altså. Eller står rettere sagt, jaffal store deler av dagen. Er overlykkelig over å ha leiligheten med best utsikt, samt nyvaskede vinduer slik at jeg faktisk kan nyte denne utsikten litt. Wohoo.. Så nå vet dere jaffal at jeg fremdeles lever. Jeg er bare litt opptatt med å nyte utsikten ;) Hihi..

Men frøkna må stikke nå. Hører nemlig en bil utenfor og akkurat den lyden er ikke til å ta feil av!
I'll be back ;)

Lei av å være syk..

dsc1281


dsc1288



Nå har jeg hostet mer eller mindre sammenhengende - natt og dag - i tre uker. Jeg er rett og slett lei, og for sliten til å klare å hoste mer. De ikke-eksisterende magemusklene mine har aldri vært utsatt for en slik påkjenning før.. Så nå gjør jeg noe med det, etter å ha funnet ut at majoriteten av hostesaften som er å oppdrive fungerer like effektivt som sukkervann (for å sitere legen min litt..). Foran meg er hva jeg tror er løsningen på mine problemer; frokost bestående av honning med te, og FrokostQuiz som selskap. Hvis jeg ikke blir frisk nå så gir jeg opp..


Jeg tar utfordringen, Tove! ;)

Jo, takk for den. Nå fikk jeg jaffal blogga igjen. Har vært borte herfra en stund av flere grunner. Først og fremst fordi nettet mitt hadde tatt seg en ufrivillig ferie og naboene er kjipe når det gjelder å dele. Dermed begrenser jo det meste av nettlige aktiviteter seg, men nå er jeg sterkere tilbake ;)

Så tilbake til denne utfordringen fra Tove. En herlig liste med spørsmål. Men nok pjatt, this is me;

1. Hvis du kunne byttet plass med en kjendis; hvem ville det vært og hvorfor?
Når det gjelder kjendiser, så er jeg egentlig ganske blank. Skjønner ikke helt hvorfor det er så stort å være kjent for et eller annet, ha et hav av papparazzier løpende etter seg og ca null privatliv igjen - ever! For å sette det litt på spissen.. Skulle jeg vært en kjendis, så måtte det vært et menneske som faktisk gjør noe bra, ikke bare for seg selv. Tror det hadde vært spennende å prøvd en periode (men ikke resten av livet) i Angelina Jolie's sko. Hadde ikke hatt noe i mot en natt eller ti i Brad Pitts selskap ;) Ellers så hadde det vært skoj å være Pia Haraldsen en dag, sånn bare for å finne ut om hun egentlig er så dum som hun fremstår som..

2. Hvis du kunne reist hvor du ville, hvor ville du reist og hvorfor?
Jeg ville kastet meg på første fly til Australia. Har ei venninne som studerer i Sydney og det hadde vært tidenes ferie å kunne vært der med henne og kjæresten hennes. Har nærmest lovet henne å komme ta turen down-under i løpet av de kommende årene, så det er førsteprioritet. Ellers kan jeg like godt innrømme at jeg har skikkelig reisefeber og sikler på turer til alt fra Malaysia&Singapore til Afrika eller Brasil. Ja, til og med Svalbard frister.. Noen som har et privatfly til låns...? :)

3. Tror du på et liv etter døden?
Både ja og nei. Jeg tror det finnes noe mer enn det som vi opplever og erfarer her og nå. Jeg er egentlig veldig realistisk når det gjelder alt, men noe må jo ha vært før alt oppstod, før big bang. Så hvorfor skulle det ikke finnes flere dimensjoner og mennesker som lever videre? Er egentlig dødsredd for alt som ikke kan forklares sånn, så holder meg langt unna alle tv-serier om sånne ting..

4. Hva brenner du for?
Jeg brenner for forandring. Er lidenskaplig opptatt av politikk og har et ønske og en drøm om å faktisk kunne gjøre samfunnet bedre. Til tider bruker jeg kanskje mer tid og krefter enn hva jeg har og burde bruke på dette, men er det ikke sånn man er når det er noe man virkelig brenner for?

5. Hva er din flaueste opplevelse?
Ja, si det.. Hvis jeg har opplevd noe virkelig flaut, så er det sikkert så ille at jeg nok har fortrengt det. Og dermed kan jeg jo heller ikke fortelle om det.. Men skal skrive et innlegg hvis jeg kommer på noe ;)

6. Hvilke blogger er dine favoritter?
Tove sin blogg, http://tft.blogg.no er en absolutt favoritt. Ellers leser jeg ofte Drea, m. cooper, Ida Wulff, Linn Elisabeth, Frøken Larsen, Else og en del andre. Varierer litt fra dag til dag ut fra hvem som oppdaterer, men kikker alltid innom de som ser spennende ut :)

7. Er du materialistisk?
Alle er vel materialister på en eller annen måte. Hvem verdsetter vel ikke ting man har? Jeg er av den oppfatning at penger er til for å brukes. Selv om jeg er glad i shopping og annet moro, så setter jeg enda mer pris på å gjøre andre glade - noe mine nære venner får merke veldig godt! Opplevelser og minner er mer verdt enn ting, etter min oppfattelse. Men ja, jeg har også skapet (over)fullt av klær og altfor mange jakker, sko, playstationspill og annet jeg fint kunne klart meg uten..

8. Hvor mange par sko har du?
Hehe.. Skal jeg telle? Tror jeg kom til 35 sist jeg telte (da jeg flyttet for et år siden), inkludert alt av fottøy i form av sandaler, treningssko, støvler, osv.. Siden den gang har jeg kjøpt minst 10 nye par. Ehm.. Det vil si at jeg nærmer meg 50 par. Heldigvis fortsatt færre enn søsteren min, så mamma er ikke sint på meg. Enda.. :S

9. Er du en romantiker?
Romantiker og romantiker, fru blom.. Er ikke av typen som i tide og utide forlanger roser og sjokolade fra en potensiell kjæreste, men setter helt klart pris på at noen viser at jeg betyr noe for dem. Hverdagsromantikken kan faktisk fort bli for mye for meg. Jeg har faktisk aldri vært så pinlig berørt som da en jeg flørtet litt med for noen år siden hadde overstrødd hele stedet jeg bodde med blomster. Han hadde uten tvil brukt flere tusen på roser til meg, noe jeg ikke akkurat så meningen i.. Jeg visste jo at han brydde seg! Romantikken for meg ligger i de små tingene. Overrask meg med en kaffekopp når jeg er sliten, inviter meg på film en kveld, tenn stearinlys på badet - jeg kan garantere at jeg smelter! ;)


Sånn.. Bra nå? Har svart etter beste evne. Hvis noen lurer på noe mer, så er det bare å spørre ;)

friday night in



dsc1249


Jeg har fått guttebesøk denne fredagskvelden. En hel pose med herlige mannfolk av rasen seigmenn har okkupert plassen ved siden av meg. Ingen hender som sniker seg avgårde for å tafse. Ingen uønskede forsøk på noe som uansett ikke hadde skjedd. For min del fungerer dette utmerket. Selskap av skikkelig kvalitet! Trenger man egentlig noe mer? Lenge leve Nidar! 

Hva var vel livet uten deg?

Akkurat nå ljomer GT Sara's stemme utover stua mi. Siden det er så stille her på formiddagen bruker jeg tv'en som selskap, og da selvsagt God Morgen, Norge ;) Hva ellers...? Det kan definitivt klassifiseres som underholdning når kjente og ukjente mennesker stikker innom den koselige røde sofaen eller hjelper Wenche å lage allerede-ferdiglaget-mat på kjøkkenet. For ikke å glemme blomster-Finn og hans finurlige dekorasjoner på fredagene da ;) Det er ganske utrolig hvor mye jeg har fått ut av dette programmet gjennom de siste årene. Både når det gjelder treningstips, vær-rapporter, litteratur-/musikk-anbefalinger og mimring. Det er sist nevnte jeg driver med nå.. Hva var vel livet uten deg? Som du skjønner så er det sangen og ikke GT Sara som bringer meg tilbake til tidligere tider, selv om de er gamle begge to.. Hvorfor akkurat denne sangen? Ja, det er faktisk en lang historie. For å si det kort (i den grad det kan gjøres på en fullferdig og forståelig måte) så kan jeg si at det handler om min siste avstandsforelskelse, lange blikk og en forelesning i Mediehistorie. Kanskje vel så mye handler det om et menneske jeg ikke klarer helt å glemme, noe denne formiddagens mimring er et tydelig tegn på.. Hva hadde livet vært hvis jeg faktisk hadde visst mer om deg, hvis vi faktisk hadde delt mer enn lange blikk under kjedelige forelesninger..? Det er lett å angre på ting man ikke gjorde. Lett å se tilbake og være etterpåklok. Hva hadde livet vært hvis det ikke var uten deg? Kunne det vært noe mer eller bare fabulerer jeg...? Som dere skjønner så er ikke ett eneste skritt nærmere drømmemannen. Det at jeg faktisk har begynt å gå i fortiden sier vel litt om hvor jeg befinner meg nå. Ikke bra, men jeg klarer ikke helt å glemme likevel..

Har du en gammel kjærlighet du ikke helt klarer å gi slipp på i tankene...?

pbase com

Bildet er fra pbase.com og var faktisk et av bildene i filmen som de
 spilte da vi hørte denne sangen på forelesninga.. *Sukk*
Hvilke idiotiske detaljer man husker fra sånne magiske øyeblikk...

Det beste med fine høstdager... ;)

dsc0733


dsc0730

Kurerer alt fra kjærlighetsproblemer til høstdepresjoner.. ;) Jaffal for min del!

Forelsket...?

Dette er noe jeg har tenkt på lenge. Faktisk skrev jeg dette innlegget omtrent ferdig for en uke siden, men jeg har bare ikke fått gjort noe mer med det før nå. Hvorfor? Nja.. Kanskje først og fremst fordi jeg trenger å strukturere tankene mine. Jeg trenger å få stokket om på følelsene mine sånn uten å egentlig måtte tenke så mye og forholde meg til andres tanker i tillegg til mitt eget surr.. Men her kommer det. En uke for sent, men likevel. Det kom. Les og..tja..Le..?

Jeg er ikke helt meg selv om dagen. Sommerfuglene i magen er omtrent like aktive som da jeg var på vei ned den store røde sklia i barnehagen, samtidig som jeg er distre som en oldemor på dementavdelinga på det lokale sykehjemmet. Med andre ord; jeg går rundt i min egen verden, både på godt og vondt. Jeg enser det som skjer rundt meg, men mesteparten av ordene går inn det ene øret og rett ut igjen. Skulle tro jeg hadde et tykt lag av teflon på hjernen! Jeg er kort sagt håpløs, og har da selvsagt tidenes eksempel på dette.. På mandagen skulle jeg ut. Jeg stakk hånda ut av døra, kjente regndråpene treffe håndflata og løp inn for å hente en paraply. På vei ut stappet jeg beina i favorittsneakers'ene mine, vel vitende om at de er meget godt brukt og og kun egner seg til bruk ved pent vær.. Men nei, det var de skoene jeg skulle ha - selv om skapet inneholder minst førti andre par med fottøy av ymse slag.. Resultatet var da selvsagt at skoene mine kunne vært brukt som plaskebasseng for nabolagets søte smårollinger, og dette allerede før jeg hadde kommet halvveis til busstoppet. Og selvsagt var jeg akkurat litt for sent ute til at jeg tørte å ta sjansen på å løpe tilbake og bytte.. Omtrent SÅ susete er jeg for tida.

Det er ikke tvil om hva slags følelser som surrer rundt inni meg. Head over heals, det er bare mildt sagt. Men selv om jeg jo elsker denne forferdelige følelsen av å ikke helt vite hva som skjer med meg selv og tankene mine, så føler jeg at noe ikke er helt som det skal være. Det er så mange spørsmål, så mange halvveis fullførte tanker, så mange følelser som jeg ikke forstår. Jeg ligger i senga om kvelden og drømmer meg bort. Ikke i McDreamy som fremdeles befinner seg på "feil" side av fjorden, men i fremtida. Jeg drømmer om gull og grønne skoger, frokost på sengen og familiebilder av en lykkelig meg. Det er bare en ting som skurrer. Bildene er uskarpe og menneskene står med ryggen mot meg. Jeg vet at jeg vil bli lykkelig, men ikke med hvem. Selv om den kjekke karen på andre siden av fjorden kanskje er alt man kan ønske seg og helt klart en god kandidat til årets mann, så er jeg fremdeles ikke noe nærmere et svar på om det faktisk er MIN drømmemann.. Skal det være slik hvis man virkelig er forelsket..? Jeg vet rett og slett ikke helt hva som skjer. Kan det rett og slett være at jeg er forelsket i forelskelsen...?

Hvordan vet man at man er forelsket...?

Hurra for meg :)

Jeg har funnet ut at det ikke føles så ille på å bli år eldre likevel. Foreløpig har det tikket inn hele 27 gratulasjoner på telefonen min, jeg har åpnet gaver og fått kake. (Åkei da, jeg er litt som en fire-åring i dag.. Tihi..) Selv om jeg ble et år eldre var det faktisk ikke trangere mellom lysene på kaka i år.. Mmm.. Nå skal jeg nyte en herlig morgen. Spise frokost, ta en dusj, nyte tida og stillheten. Så skal jeg gafle i meg kake til den store gullmedaljen og vente på at huset fylles opp med mer eller mindre kjente som vil feire denne o'store dagen med meg :) HURRA FOR MEG!!


dsc1079
Takk for herlig kake, vennen.. Du kan virkelig det å overraske ;)
<3

Et år klokere?

Jeg teller timer, minutter og sekunder. Nøyaktig ni minutter over fem i natt er jeg et år eldre. Et helt år eldre enn hva jeg var på denne tiden i fjor, men har jeg blitt noe klokere? Det sies jo at visdommen kommer med årene.. Akkurat nå føler jeg ikke så veldig stor forskjell, og jeg tviler sterkt på at jeg kommer til å gjøre det senere heller. For hva er vel egentlig betydningen av et tall på hvor lenge du har levd? Riktig nok er det enklere å komme inn på utesteder som mener at 20års aldersgrense ikke er nok, men sånn bortsett fra det? Lite.

Personlig så synes jeg at bursdager er litt skrytt opp i skyene. Jeg skal ærlig innrømme å ha vært vill og gal angående min egen bursdag fra jeg var 4 år og til jeg rundet det magiske tallet 20. Ingenting var så spennende som å bli et år eldre. Jeg husker jeg telte ned, planla feiringer i det vide og det brede, hadde utallige punkter på ønskelista og kjente sommerfuglene i magen da jeg fant veien mot senga kvelden før den o'store dagen. Det var lite som var mer spennende som å fylle år.

Nå derimot, nå gleder jeg meg faktisk ikke i det hele tatt. Selvfølgelig er det fint å ha en dag der venner og familie sender koselige hilsner. Og jeg klager heller ikke over gavene, selv om ønskelista nå er sørgelig tom. Jeg teller fremdeles timer, minutter og sekunder. Ikke fordi jeg gleder meg, nei, jeg gruer meg faktisk. Et år eldre, enda ett lys på kaka, enda et skritt nærmere betegnelsen gammel.. Jeg er faktisk redd for å bli gammel. Snart 22 år og redd for alderdom. Høres ut som om jeg nærmer meg 50, noe jeg faktisk i det fjerne også gjør, men 50 år skal ikke feires i den nærmeste fremtid. Likevel kjenner jeg frykten som en hard klump i magen. Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg er redd for, men det skremmer meg å bli eldre. 21 år var liksom nok. Men det er no way back, og slik har det også alltid vært. Jeg får bare satse på at visdommen kommer med årene, og at jeg etterhvert forstår at det ikke er så farlig at kaka fylles opp med lys...


Mannen i mitt liv....?

Siden forrige helgs date har nevene vært på høyspenn. Jeg kjenner hjertet dunke og hendene bli klamme bare ved tanken på tiden jeg tilbringte på den andre siden av fjorden. McDreamy. Jeg mumler dette noe kjisjebetonte navnet halvhøyt for meg selv og kjenner tankene flyte bort fra det jeg holder på med. Jeg har tenkt, fundert, analysert, drømt, grublet, filosofert, undret, spekulert, vurdert og tenkt enda litt mer.. Som du skjønner så har ganske store deler av hverdagen min gått med på dette. Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg egentlig lar meg selv bruke så mye tid og krefter på denne tenkinga. Har jeg ikke bedre ting å bruke tiden på? Jo, så absolutt. Men jeg klarer bare ikke å la være..

Så hva har egentlig skjedd i løpet av de siste fem dagene? Ikke så mye, men likevel mye for meg. Små meldinger. Ikke med søte ord, men med tegn på at jeg fremdeles ikke er glemt eller ekskludert fra det gode selskap. Svar på meldinger der jeg ikke har spurt om noe, svar som han ikke hadde trengt å sende. Små smil i hverdagen. Ikke så mye, men likevel litt kontakt. Og det er nok til at jeg ikke har gitt opp. Jeg sitter her fremdeles. Tenkende og grublende. Er dette (den nye) mannen i mitt liv? Og i såfall; er jeg kvinnen i hans?

Jeg kunne sikkert referert og sitert meg gjennom alle våre samtaler, meldinger og mailer den siste uka. Eller helt siden jeg møtte han for den saks skyld. Jeg ser bare ikke vitsen i det. For det finnes alltid minst to sider av én sak, og jeg har bare den ene versjonen.. Uten hans side vil alt bli skjevt. For jeg kan tolke, tenke, analysere og fundere meg nesten i hjel. Det eneste det vil føre til er enda mer frustrasjon, og ett skritt nærmere døden på et forhold som enda ikke har begynt. Kanskje jeg bare burde ta til meg de gode rådene om å ikke tenke så mye, bare vente og se? Ja, hadde det bare vært så lett. Nei, jeg føler jeg er nødt til å gjøre noe. Nødt til å gjøre han klar over at jeg faktisk trivdes i hans selskap og at jeg kunne tenke meg mer av det. Sånn som ting er nå, så kan jeg jo ikke risikere at noen andre kaprer min potensielle drømmemann rett foran øynene mine. Det har skjedd før.

Det jeg lurer på nå er følgende.. Hva kan jeg gjøre og hvilke tegn kan jeg gi han som gjør at han forstår at jeg er interessert, men ikke desperat og plagsom? Er det greit at jenter tar initiativ eller er sjekkinga fremdeles guttenes område..?

 

 

dsc0857

 


I?m not gonna write you a love song..


 

Bilde: proud to be the rightfull owner ;)

Og måtte svartedauen ta den som låner uten å spørre.. *grrr*

 

Date'en, drømmemannen og dagen derpå..

Jeg burde postet dette innlegget for lenge siden. Dessverre har det seg slik at jeg har gått rundt i en slags blanding av rus og tåke de siste dagene. Det er ikke dårlig vær her og jeg har heller ikke blitt hobbyalkoholiker igjen, det er bare hjernen min som tuller med meg. Eller jangler som jeg nå har lært at det heter.. Så her kommer det. Alt om drømmemannen, helgens date og alle følelsene som plager meg i ettertid.. Både på godt og vondt. Enjoy ;)

Skrevet søndag ca 18.50:

Omsider er jeg hjemme igjen. 29 timer etter at jeg sist var her. 1 stk date mer erfaren og ganske så mye klokere på flere områder. Jeg skulle bare ønske at dating var et av dem..

Etter litt over et døgn (nærmere bestemt 25 timer) med et annet menneske er jeg fremdeles ikke noe nærmere et svar på om dette faktisk er drømmemannen, eller om det bare er noe jeg har fått for meg at han skal være. På en måte så er han det, samtidig som om jeg ikke føler at jeg får de rette signalene fra han om at han tenker det samme om meg. Og før de tegnene kommer så tør jeg faktisk ikke føle noe mer. For det er jo faktisk et kjent faktum at man må være to for å danse tango! Så hvordan vet jeg om han er interessert...?

Jeg har forstått at dette ikke er så enkelt å finne ut av. Først må man vite en del om personen før man kan begynne å analysere alt dette mennesket sier og gjør. Det er nemlig ikke nok å bare høre på hva som sies, men man må tenke på hvordan det sies/gjøres i forhold til alt annet... Når det gjelder denne karen så finner jeg mange eksempler på ting der det er problematisk å tolke.. Var han høflig og snill fordi han er sånn mot alle uansett? La vi oss tidlig fordi han (les: jeg/vi) var trøtt eller fordi han heller ville sove enn å bruke tiden med meg? Var han egentlig bare ute etter det gutter stort sett er ute etter? Er han rett og slett ikke av den kosete typen? Har han ikke forstått hvordan man hinter eller er han rett og slett ikke interessert...? Bare for å nevne noe. Det er mange spørsmål, og så altfor få svar..

Så her sitter jeg da. Like forvirret som før jeg dro. Den som sa at mannfolk er enkle dyr tok jaggu meg feil.. Det kan jeg skrive under på. Dessverre.. Så da er det bare å vente. Holde utkikk etter de tegnene som tyder på at vi mener det samme og vil dytte livene våre i samme retning, hva nå enn de tegnene er.. Kjenner at jeg skvetter til hver gang jeg hører den durende lyden fra mobilen. Holder pusten mens jeg tar opp telefonen, og sukker oppgitt i det jeg ser at det bare er ex'en som maser. Faen..

Mandag kveld:

Jeg har pint meg gjennom en hel dag med stillhet. Sjekket mobilen, mailen og alle andre steder han kan ha lagt igjen en beskjed. Ikke bare sjekket en gang, men jaffal en gang i timen. Desperat? Jeg?? Neeeeida... Jeg er som en hormonell fjortenåring, ingenting føles riktig.. Hadde jeg visst at dating kunne føles som dette så tror jeg faktisk at jeg bare hadde sagt nei takk til hele greia. Hvorfor vil noen frivillig torturere seg selv på denne måten? Jeg vet jo at det vil være verdt det in the end, når den store kjærligheten står lysende foran meg, lover gull og grønne skoger, varme hvetebrødsdager og frokost på senga hver søndag.. Men skjer det? Tja, hvem vet..

Jeg har i grunn gitt opp håpet og begynt å tenke på å finne frem den magiske boka som kurerer alle tvilsomme tanker. Han er faktisk IKKE interessert! Ja, den boka er rett og slett fantastisk når det gjelder slike ting som dette. I det jeg funderer over hvor jeg la den etter sist jeg trålet gjennom sidene for å gjøre det enklere å komme meg videre fra en som bare var "mr right now", hører jeg et velkjent pling fra data'en. You've got mail! Forventningsfull åpner jeg mailen og ser navnet hans lyse mot meg. Jeg var altså ikke glemt likevel..

Hvordan vet man at Mr Right ikke bare er Mr Right Now?



dsc0960

Sunday afternoon and the long way home...

Skal snart gå over bekken for å hente vann..

Lørdag. Lørdag for meg betyr helg - helt fri og bare nyte livet. Lørdag er en dag jeg ikke skal røre skolearbeid, sånn med unntak av i krisesituasjoner og ved akutt eksamensangst. Heldigvis fikk jeg sendt avgårde oppgaven i går, så nå kan jeg puste lettet ut og faktisk gjøre meg klar til å nyte helga.. Helg, ja.. *sukk*

Så hva skal så denne jenta bruke helga på? Det stemmer faktisk det som står i overskriften. Dette her overrasker faktisk meg like mye som det overrasker dere. Jeg skal nemlig på date! Jupp.. Om ikke lenge til krysser jeg fjorden og setter kursen mot grensa til Sverige. Jeg skal ikke helt over til söta bror, men ganske nærme. Min jakt på den perfekte mannen starter der. Har nemlig hørt rykter om at 1 stk drømmemann står og venter på meg, så jeg kan ikke gjøre annet enn å sjekke det ut. Det er vel og merke hans egne ord, men det skader vel ikke å se..

Den heldige utvalgte er en kjekkas av et mannebein. Høy og mørk - rett og slett Mann med stor M! Sjarmerende, snill og høflig. Positiv, utadvent og oppmerksom. Han har så klart også sine negative sider, men foreløpig har jeg ikke funnet noen som jeg ikke kan leve med.. Så hvem vet, kanskje dette er "the one"? Foreløpig lover det bra..

Så her krysser jeg altså snart bekken for å hente vann. Helt utrolig hva man faktisk gjør for kjærleiken! Og hvordan det går...ja, det skal jeg nok blogge om senere... ;) Wish med luck!

Hvordan er drømmemannen din/drømmedama di??

Murphys lov og en stk borte-vekk-oppgave

Hva er sannsynligheten for at min kjære laptop finner ut at den skal begå selvmord (igjen) sånn omtrent en time før oppgaven skal leveres? Ikke så veldig stor. Men når jeg i tillegg kan fortelle at urutinerte og sjelden-oppgave-skrivende meg ikke har tatt backup av oppgaven, da øker sannsynligheten betraktelig. Det er litt som Murphys lov - det verst tenkelige skjer alltid når det aller helst ikke burde skjedd. Så her sitter jeg da. Uten oppgave. (Ja, det var vel til pass for meg...)  Etter nærmere 24 timers intensivt arbeid. Ehm.. Bortkastet arbeid, that is. Eller egentlig ikke, for jeg har jo faktisk lært noe, bare at jeg ikke helt husker hva. Så nå må jeg lære alt på nytt.. Fristen for levering har egentlig gått ut, men takket være mitt pene smil og tidligere bekjentskap med mr seminarleder, så ordnet det seg.. Noe som betyr enda et døgn uten søvn, men med hodet fullt av hvordan Nederlands partisystem er bygd opp etter historiske hendelser og konfliktlinjene... Kan ikke akkuart si at jeg gleder meg :\

Hilsen frøken veldig-oppgitt-og-lei-seg-med-masse-arbeid-som-må-gjøres-om-igjen...

Frøken Håpløs og den tikkende klokken

Ti timer er all tiden jeg har igjen og klokken tikker avgårde i et altfor høyt tempo. I løpet av disse ti timene bør jeg har lest (og forhåpentligvis også lært) en masse om skillelinjene i vesteuropeiske partisystemer. I tillegg skal jeg ha skrevet ca 2000 ord om hvordan fire "revolusjoner" i europeisk historie kan bidra til å forklare ulikheter i partisystemene på 1960-tallet.. Kan du hjelpe meg? Nei, sannsynligheten for at du for øyeblikket kan omtrent like lite som meg på dette området er nok veldig stor.. Dessverre..

Så her sitter jeg da. Ti timer med he***te foran meg. Ti timer der jeg kommer til å banne høylydt over både konfliktlinjer og andre problemer som har rammet oss gjennom tidene. Ti timer der jeg kommer til å hate meg selv for at jeg ikke begynte på dette da jeg fikk (les: faktisk valgte) oppgaven for to uker siden... Ti timer igjen, og hva driver jeg med? Jo, jeg blogger... Ehm.. Enda noen bortkastede minutter. Kan noen snart banke litt vett inn i hodet mitt...?

Med vennlig hilsen
Frøken Håpløs Skippertak-Student

Et skryte-innlegg

Jeg vil ikke bruke dette innlegget til å skryte av meg selv (selv om jeg jo faktisk er tilnærmet verdensmester i mye rart), men jeg vil få skryte litt av min venninne. Hun heter Marita, og dere kan like gjerne merke dere navnet med en gang. Denne jenta kommer nemlig til å bli noe stort ;) Hun jobber som frisør på en salong i norges blogg-by nr 1. Ja, du gjettet riktig. Tønsberg! Jeg er så heldig å få kjenne dette herlige mennesket, og grunnet mitt lange (og i følge henne også fine) hår, så ringer hun meg innimellom og ber så pent på sine knær om å få låne meg litt for å prøve ut nye greier.. Eventyrlysten og vågal som jeg er, så kan jeg jo selvsagt ikke annet enn å stille opp :)

Så...her kommer resultatet av sist jeg la mitt elskverdige hår i hendene på denne utrolig flinke jenta:

Prinsesse for en dag!


21032007083 21032007084 21032007088


Her er altså ett av Maritas underverker. En fantastisk frisør på mange områder, og hun kan letes opp på Nikita-salongen på Farmandstredet. Det er særdeles få av mine venner og bekjente som i det hele tatt får lov til å røre håret mitt, men jeg tviler aldri når det gjelder Marita. Takk for mange hyggelige timer, mye latter og enda mer moro! Gleder meg allerede til neste gang ;)

Underveis i denne prosessen med å gjøre meg til en prinsesse for en dag (les: gifteklar brud) kom jeg på at det hadde vært utrolig festlig å ta på seg en lang hvit kjole og løpe gjennom byen. Med oppsatt prinsesse-hår og et slikt antrekk hadde jeg definitivt skapt mye av både latter og forvirring blant det tønsbergske folket. Dessverre var det mangel på pene kjoler der jeg var, men hvis noen vil stille opp med kjole og kamera neste gang jeg og marita skal forsøke oss på prinsesse-look'en, så kan jeg love dere mange artige bilder ;)


Med dette har jeg gjort noe som jeg egentlig har lovet meg selv å aldri gjøre, nemlig eksponere meg selv på bloggen.. Grunnet denne konflikten mellom mine egne grenser i forhold til privatliv og lysten til å publisere resultatet av maritas jobb, så kan jeg ikke love hvor lenge innlegget blir liggende.. Men Tove; this one is for you! Enjoy ;)

Skal vi danse?

Er det noen som vil danse med meg? Jeg kjenner nemlig at det rykker litt i dansefoten her jeg sitter og nyter fredagens underholdning fra go'kroken i sofaen.. Underholdningen i kveld består av årets premiere på suksess-programmet "Skal Vi Danse". Et fengslende, inspirerende, underholdende og morsomt reality-program for hele familien. Ikke bare fordi man får se sportsidioter og andre rytmeløse mennesker svinge seg i valsen, men også mye på grunn av nøtteknekkeren over alle nøtteknekkere, tidenes kuleste programleder og ikke minst Norges største danseløve; Kristian Ødegård! Så...fra nå av er fredagskvelden fullbooket fra klokka er åtte. Sofaen blir mitt selskap og jeg kommer til å bli meget sint dersom noen prøver å forstyrre meg der jeg sitter litt sånn halvveis drømmende om fine kjoler, høyhælte sko og en fantastisk dansepartner.. Jeg beundrer virkelig disse menneskene som stiller opp og tar utfordringen. Skulle ønske noen kunne lære meg å danse slik...


skalvidanse639480i

Skal VI danse??



(Bildet er forøvrig "stjålet" fra tv2, værsågod for reklamen...)

Et bilde sier mer enn tusen ord...

dsc0807

Blæh...

Wake me up when september ends..

Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne krype inn i en mørk hule og bli der resten av måneden. Eller krype til sengs med et tonn av jenteblader og dekke for vinduene. Været holder nemlig på å gjøre meg gal! Ja, jeg liker vanligvis regn. I moderate mengder. En dag innimellom er bare moro. På med regntøy, hoppe i sølepytter, titte på regndråper, kysse i regnet. Det finnes utrolig mange kule ting å gjøre når det regner, men tro det eller ei; man blir lei av det også! (Med unntak av kyssinga da..) Ja, jeg er nemlig møkka lei av å alltid være våt på beina eller måtte traske rundt i tunge støvler, fryse i skoene/støvlene, alltid måtte ha med skift, ha våte klær hengende overalt. Ja, for ikke å glemme all søla som plutselig dukker opp og alle de ekle sneglene som våkner til liv igjen. Æsj.. Jeg har fått nok av regn!

Hvorfor er det så fælt nå? September i fjor var en fantastisk måned, i likhet med resten av høsten. Nå er det bare regn og atter regn. Og kaldt. Noen ganger så ille at jeg begynner å lure på om noen har snudd Norge på hodet. Hvis det fortsetter slik, så tror jeg det er på tide å finne en hule, ja.. Eventuelt lete seg gjennom nettsteder etter billige flybilletter til Barcelona. Denne jenta setter nemlig kursen mot den sørvestlige delen av Frankrike i løpet av måneden (og da er det kortest/enklest å fly til Barca). Hvis alt går som planlagt, that is.. La oss krysse fingrene! Jeg vil nemlig bort fra dette triste høst været.


regndrper

Raindrops keep falling on my head


Les mer i arkivet » November 2009 » Juni 2009 » Mai 2009
Vivian

Vivian

101, Oslo

Hei, jeg er Vivian. Det er ikke det jeg heter, men det jeg er. Navnet Vivian betyr nemlig levende. Akkurat slik jeg føler meg når jeg blogger ;)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits